Anleggshistorien

Fra Mjølkerampe til GOBB Arena.
Vind Idrettslags anleggshistorie har etter hvert blitt ganske omfattende. Antall timer klubbens medlemmer har jobbet dugnad for å få dette til er umulig å beregne med at det dreier om ti-tusentalls timer er hevet over enhver tvil.

Klubben er kjent for frivillighet og dugnader og man har fremvist en stå på vilje uten sidestykke. Det aller meste av planer blir en eller annen gang, i en eller annen form, gjennomført. Man har opp gjennom historien vært standhaftige og stått for sine meninger og det man tror på og man har fortalt verden om det.

Dette er nettopp det Vind IL handler om; folkehelse, barn og ungdom, åpenhet, gjennomføringskraft, kvalitet og glede i å få til noe sammen, uansett størrelse og nivå.

Utviklingen av klubben og dens anlegg har vært utrolig stor og det kan nok hevdes at klubben gjennom hele tiden har vært våkne og tenkt utvikling ganske godt samstemt med endringer og økte krav til standard og tilgjengelighet for alle idretter Vind IL til enhver tid har tilbudt.

Deler av stoffet her er hentet fra Jubileumsberetning for Vind IL, skrevet til 50 års jubileet 1982.

God lesing.

Hvor skal Vind ha sitt idrettsanlegg?
Vind A.I.L. ble stiftet i 1932, men det gikk en tid før laget kunne presentere egen bane. Treningen foregikk dels på «Sportsletta» ved Toten Cellulose, og Aannerudsletta. Der ble det også spilt bl.a. guttekamper. Sletta ligger like ovenfor gården Aannerud, og ble brukt også til forskjellige tilstelninger, bl.a. til dans og moro.
Det ble imidlertid arbeidet med grunn som var skikket til baneanlegg. Det var tre alternativer som var inne i bildet: Thomasdalen ved kjøpmann Bredli, Matisrudmyra (Dette er området rett nord for bebyggelsen på Skoglundfeltet) på andre siden av V. Totenveg ved Kopperud skole, og Aske på Østbyhøgda.
Det var Aske som ble valgt til tomt for Vinds bane, og avtale ble inngått med Hans Aske om grunn til fotball banen. Kontrakten ble undertegnet I l. juni 1934. For Vind undertegnet Ole Solvang.
Den 14. juli 1934 holdt Vind A.I.L. møte og nedsatte ett plasstyre med Emil Pettersen som formann, kasserer og sekretær Ole Solvang, styremedlem Olaf Skogli.
Arbeidet på idrettsplassen begynte 16. august 1934 med 9 mann og Olai Fossheim som formann. De øvrige var: Markus Sørli, Magnus Skogli, Johan Hagberg, Vilhelm Hagberg, Erling Eriksen, Ivar Furuseth, Johan Solvang og Henry Holthe. Disse tok på seg planeringen av banen for 1500 kroner, etter en daglønn på 3 kroner.
Finanseringen var da, som nå, det store problemet.
Fra protokollen sakser vi at plasstyret, søkte Arbeidernes Idrettsforbund om et lån på 500 kroner til opparbeidelse av plassen.
Kroneverdien var en ganske annen den gang. I 1934 fikk Vind 200 kroner av Statens dagsverksbidrag, og et lignende beløp i 1935.

Den første fotballbanen ble tatt i bruk.
Plasstyret opererte ikke med tusenlapper den gang. I kassaboken for plasstyret for 1937 ser vi at kassabeholdningen var «11 øre». Det står: Kassen ettertelt og funnet i orden. Undertegnet av Emil Pettersen og Ole Solvang, revisorer.
Det var trolig også i 1937 at banen ble tatt i bruk til kamper. Størrelsen var da ca. 80 x 50 meter, og banen hadde bare naturlig grusdekke. Laget anla tidlig dansegulv som var privatfinansiert i forbindelse med idrettsplassen. Det var et populært samlingssted med dansemoro hver helg hele sommeren.

Under krigen 1940-45 lå banen nærmest brakk og lignet mest et beite, hvor løvetannen var den mest toneangivende. Det var under krigen noen gutter i laget som holdt fotballen ved like illegalt og spilte noen privatkamper mot andre lag i kretsen i samme situasjon. Laget kalte seg «Torva» etter banens beskaffenhet.

Utbedring tar til.
Etter fredsslutningen i 1945 våknet også idrettslagene av dvalen, så også Vind. Oppgavene var store etter 5-års okkupasjon, og pengekassa var tom i laget. Noen større utbedringer var ikke mulig, det ble lappet litt her og der såpass at det kunne trenes litt i hvert fall.

Da Vind I.L. gjenoppsto som selvstendig lag i 1951, etter en tid som underavdeling av Vardal I.F., begynte utbedringen av banen igjen. Laget fikk i 1952 2000,- i bidrag av den gang Vardal kommune (det var bra den gang), senere fikk laget også støtte i form av tippemidler. Det ble også utført en god del dugnad på banen, og her gjorde bl.a. Harald Mellemberg og Martin Hanvold en stor innsats.
Etter utvidelsen og forbedringen fikk banen en størrelse på 95 x 60 meter, med grusdekke, og ble gjenåpnet for hjemmekamper sommeren 1955. Etter dette ble det større interesse i laget igjen.

Prosjekt som ble oppgitt.
I 1952 kom det et innlegg fra Thorleif Kristiansen vedrørende idrettsanlegg og Johan Gjøviks grunn i Thomasdalen ved kjøpmann Bredli. Terrenget var slik at det kunne bli et kombinert anlegg, både for hoppbakke og gressbane.
Til å forhandle med Johan Gjøvik ble fra Vind valgt: Thorleif Kristiansen, Markus Sørli og Harald Mellemberg.
Disse forhandlinger førte ikke fram og senere ble planene oppgitt.

Gressbane.
Gressbanen som lå der det i dag ligger en kunstgressbane ble påbegynt høsten 1969, med grovplanering og grøfting. Men før en kom så langt, fikk man i stand en avtale med Gunvor Nersten, eieren av Ås gård om kjøp av en parsell jord som tillegg til Askeplassen.
Gjøvik kommune stilte seg velvillig til planen. Kommunen ville først at det skulle bygges helt nytt anlegg ved siden av det gamle. Men dette møtte store vansker fra jordbruksmyndigheten. Realiseringen ville ta lang tid, så det ble bestemt å utvide den gamle banen og gresslegge den.
Kommunen bidro med maskinhjelp, mens resten måtte stort sett utføres på dugnad. Gressbanen ble kalkulert til 120 000 kroner, som virket ganske rimelig.
Etter en del forsinkelser ble banen offisielt åpnet 30. juli 1972. Åpningen ble foretatt av leder i fotballkretsen Jarle Johannessen sammen med varaordfører Alf R. Iversen.

Det var fotballkamp mellom Vind og Gjøvik-Lyn, videre var det servering på sportshytta, og mange ønsker om et godt samarbeide med både kommunen og kretsens lag.
Banen var flittig brukt og den ble slitt foran begge målene så det var vanskelig å se nedre halvdel av de minste keeperne fra motsatt side av banen. Gressbanen ble utvidet og omarbeidet i 1985. Banen fremstår etter dette som en meget fin gressbane på høyde med de beste i distriktet.

Grusbanen.
Boligbyggingen fortsatte i stort tempo i søndre bydel i 70-årene, og i samme takt Økte folketallet. Antall idrettsutøvere steg merkbart, noe som Vind I.L. fikk føle.
Banekapasiteten ble altfor liten i forhold til antall aktive, og den gressbanen som laget hadde, fikk ikke den nødvendige ro, og ble fort nedslitt.

Som en midlertidig løsning ble det planlagt en grusbane mot Østby som i første rekke skulle være treningsbane og brukes til kamper i de aldersbestemte klasser. Den ble påbegynt -høsten 1976, og ble tatt i bruk ett år senere. Dette hjalp selvsagt noe, men ikke på langt nær nok.
Øvre bane.
Etter forhandlinger med Gunvor Nersten om grunn til videre utbygging av anlegget på Aske (makeskifte med Gjøvik kommune) ble det i løpet av våren 1978 så smått begynt med forberedelser til byggetrinn 2. Banen ligger lengst mot sør og har fått betegnelsen bane A. På grunn av vanskelig grunn ble det en meget arbeidskrevende oppgave. Det var mye fjell som måtte sprenges og kjøres vekk.

Nå var Vind heldige da maskinentreprenør Paul Berg trengte slik masse, og han sprengte og kjørte vekk 4500 kubikkmeter fjellmasse. På grunn av de vanskelige grunnforholdene ble arbeidet med bane A endel forsinket, samtidig som anlegget ble dyrere enn beregnet. Det ble besluttet at banen skulle gresslegges, og takket være stor innsats fra lagets medlemmer ble banen finjustert og isådd 16. september 1980, og regnes tatt i bruk sommeren 1982.

Videre planer for anleggene på Vind Idrettspark.
Grusbanen mot Østby Gård som fikk betegnelsen bane C, skulle utvides og gresslegges i løpet av 1982. Gressbanen som brukes i dag (bane B) skal omlegges og forskyves noe. Dette arbeidet er påbegynt og banen regnes spilleklar i løpet av 1984. Denne banen skal fungere som hovedarena for fotballkamper, og parallelt med denne skal være en løpebane for friidrettsfolkene.
Andre saker som står på programmet er: parkeringsplasser, opparbeidelser av gangstier til anleggene, tribuner, og vanningsanlegg.
Når vi ser hva grendelaget i søndre bydel har for ungdommen i løpet av sine 50 første år, kunne 50 års jubileet feires i trygg forvissning om at de har gjort en god jobb.

De siste eiere av Østby gård hadde ingen arvinger. Dette mange planer er bakgrunnen til at gården ble solgt og overtatt av Gjøvik kommune i 1963. Kommunen planla å benytte muligheter området til boligtomter senere. Gården ble imidlertid drevet som gårdsbruk, ble bortforpaktet til Harald Amundrudstad.